Poesi ut i natten II

Av og til kan man bare ikke forklare hvor man tar det fra. Det kalles bare poesi ut i natten:



Tomhet. Stillhet. Ensomhet.
Vann, masse vann, fra intet strømmer det.
Sakte triller det ned mot avgrunnen, før det fosser uten hindringer.
Flammehavet dannes i enden av gapet.
Absurd.
Så en evig stillhet.
Tomheten er absolutt.
Det er ingenting.
Ikke et vindkast, ikke et åndedrag. Ingenting.
Mørket sluker alt.
Et ekko i bryter stillheten men forsvinner igjen.
Et drønn!
Så stillhet.
Et blendende hvitt lys skaper kontrast blandt skyggene som kastes fra veggene, men mørket tar tak i lyset, og presser det ned mot avgrunnen.
En evig stillhet oppstår.
En stillhet som ingen kan høre.