lørdag, mai 20, 2006

Poesi ut i natten II

Av og til kan man bare ikke forklare hvor man tar det fra. Det kalles bare poesi ut i natten:



Tomhet. Stillhet. Ensomhet.
Vann, masse vann, fra intet strømmer det.
Sakte triller det ned mot avgrunnen, før det fosser uten hindringer.
Flammehavet dannes i enden av gapet.
Absurd.
Så en evig stillhet.
Tomheten er absolutt.
Det er ingenting.
Ikke et vindkast, ikke et åndedrag. Ingenting.
Mørket sluker alt.
Et ekko i bryter stillheten men forsvinner igjen.
Et drønn!
Så stillhet.
Et blendende hvitt lys skaper kontrast blandt skyggene som kastes fra veggene, men mørket tar tak i lyset, og presser det ned mot avgrunnen.
En evig stillhet oppstår.
En stillhet som ingen kan høre.

4 Comments:

At 21 mai, 2006 04:14, Blogger Torill said...

Så nydelig og vakkert. Og trist. Bare slik poesi i natten kan være.

Vet du hva, Endre? Jeg er glad i deg! :)

*klemmepå*

 
At 21 mai, 2006 21:04, Blogger Unknown said...

Dette va bra saker! Varme hjertet å se at du har gått bort i fra fast rim og rytme. Poesi ut i natten e fine greier

 
At 25 mai, 2006 18:32, Blogger Eivind said...

Morsomt med poesi, stort løft i forfold til den forrige poesien din i hvertfall!!!

 
At 29 mai, 2006 16:44, Blogger sorgenfrigate said...

poetisk!

 

Legg inn en kommentar

<< Home