Poesi ut i natten

På en slette av blomster står hun så fin
Fiolen på toppen som svaier i vind.
Med rette linjer og prydende krans
strekker hun seg mot lyset i en ellevill dans.
Men husk, la henne ikke forstyrres av støy
Bryt ikke stillheten til gressmattens møy,
da vil den dukke og forsvinne av sted,
bort, langt bort, hvor knapt øyet kan se.
Da, brått mens jeg skuer på denne fiol
brytes stillheten med et par vakre ord.
Uten varsel hun reiser av sted,
bort til det stedet knapt øyet kan se.
Der, bak en tue, så vakker og ven,
hvor mitt skue til slutt ikke strekker seg hen,
vokser en ny høy og kjekk liten knopp,
som fyller hennes celler med kjærlighetsdop.
To fioler som passer i lag,
en ensom tilskuer med tunge åndedrag,
som har gitt opp håpet om den vakre fiol,
han rusler hjem, setter seg ned på en stol.
Der blir han sittende å gispe etter luft,
han savner fiolens fortryllende duft.
Fiolen som en gang gav håp og glede,
gir nå bare tårer, lange og brede.
Han tusler i seng, med sukk og stønn,
savnet roper etter fiolen så skjønn,
fiolen som en gang stod på sletten så grønn,
når kommer dagen han får høste sinn lønn?
han sovner til slutt, men gråter seg i søvn.